Da ser det ut til at tiden vi har ventet på, og som jeg har grudd meg litt til, sakte men sikkert begynner å nærme seg. Siden forrige kontroll hos jordmor for to dager siden, har riene blitt kraftigere og kraftigere – og i dag tidlig når jeg våknet, fikk jeg beskjed om at hun har hatt veer siden 04:30.
Den vakre kona mi som jeg er så glad i. Jeg klarer nesten ikke å forstå hvorfor hun vil gå gjennom disse smertene gang på gang. Det vil si, jeg kan jo forstå det, når jeg ser på våre nydelige 6 barn som beriker livene våre så veldig, men den kolossale smerten og påkjenningen som må til for å få ut disse vidundrene!! Jeg vet med meg selv at jeg hadde ikke klart det. Jeg synes det er ille nok å måtte stå på sidelinjen og se smertene rive i henne jeg.
Det er forresten en kommentar jeg av og til hører når jeg nevner at JEG gruer meg til fødselen: «DU gruer deg? Det er jo ikke du som skal føde!» Jeg tenker i mitt stille sinn; «dette er 7. gang vi føder (Og ja, jeg sier vi bevisst, for jeg er med på det jeg og) – og du tror ennå ikke jeg har fått med meg hvem av oss ungen skal ut av?»
Å stå ved siden av den du er aller mest glad i i hele verden, og se henne med så store smerter, og se henne bli så totalt utmattet og sliten og enda så må det jobbes og presses «bare litt til» – det er faktisk ikke bare moro, det er tvert i mot en ganske så stor følelsesmessig påkjenning. Og nå skal vi, kanskje om bare noen timer, gjennom det igjen! For syvende gang. Jeg klarer ikke å unngå å tenke at det kan da umulig være sunt for en kropp å gå gjennom denne enorme påkjenningen så mange ganger, men til det svarer den tøffe kona mi: «Du, jeg er designet til å føde jeg altså!»
Linda, jeg er så utrolig glad i deg og jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å gjøre smerten litt mindre, at jeg kunne si at jeg vet at dette kommer til å gå fort og greit og uten smerter – men slik er det ikke. Eneste jeg kan gjøre er å være ved din side, prøve å trøste og si oppmuntrende ord om hvor fantastisk flink du er og hvor utrolig stolt jeg er av deg, for det er jeg virkelig!
Tenk, om kanskje bare noen timer, holder vi enda et nyfødt lite barn i hendene våre igjen. En som ennå ikke er her, men som kommer til å finne sin plass i familien med en gang. En som vi ikke kommer til å skjønne hvordan det var å leve uten om bare noen uker eller dager…
Jeg tror det blir fint jeg……
Jeg har en kone som er en «forkjemper» for å være hjemme med barna mens de er små, og som skriver masse om det i sin blogg - hvor hun møter en del motstand for å bl.a. være «bakstreversk, «ikke sette pris på hva kvinner har kjempet for» og «ikke bidra til samfunnet». Dette er etter min mening gamle og utbrukte kommentarer, men som likevel dukker opp som gammelt oppgulp i debatten.
