Nå er det like før!!

Heisann!

Om dette innlegget blir litt rotete er det fordi jeg tester å blogge fra iPad for første gang…

Nuvel, nå er det altså bare noen få dager igjen til hele hverdagslivet mitt skal brettes ut på TV-skjermen og havne på ruta i de tusen hjem. Det er vel nå gått 2 år siden filmingen ble avsluttet – og på torsdag starter altså TV-serien «Familieliv» hvor jeg og min lille familie på 2 voksne og 7 barn skal vises på Kanal Fem.

Her er et bilde fra innspillingen:

Film-collage

Nå er det ikke bare min familie som vil bli vist – det er med, jeg tror det er 5 andre familier også, som vi skal få møte for første gang i morgen, da vi skal ha en slags «premierefest». Det gleder jeg meg til. Vi har fått sett alle episodene og de andre familiene virker veldig hyggelige – så skal bli moro og hilse på dem.

Hva slags tanker surrer rundt i hodet bare noen dager før vi er på TV´en? Tja, jeg må innrømme at jeg ikke er særlig nervøs i hvert fall. Det blir til en viss grad forholdsvis intimt. Vi deler personlige opplevelser, tanker og tro, men det er jo ikke noe av det jeg er usikker på, så da spiller det liksom så liten rolle hva andre måtte mene, for meninger er jeg ganske sikker på at vi kommer til å få høre om. Men pyttsann, vi ble med på dette siden vi ikke tar oss selv så veldig høytidelig – og fordi vi tenkte at dette blir gøy, og det ble det. Håper dere som har tenkt å se på vil synes det er like gøy å følge med, som det var å spille det inn 🙂

Dere kan jo ta en titt på denne linken og se om dere kjenner igjen noen her: http://www.fem.no/programmer

Familieliv

Sees vi på FEM på torsdag eller?

 

Jeg ble intervjuet om å være 7 barnsfar og forsørger for familien…

Heisann, ikke ofte jeg skriver noe her, men jeg kunne gjerne tenke meg å høre litt om hva du tenker om et tema.

Jeg ble altså intervjuet på en blogg, som tar for seg temaet «En familie – én inntekt», intervjuet kan du lese ved å trykke på dette bildet:

Menn_med_hjemmev_rende_Dan_R._HagenJeg har en kone som er en «forkjemper» for å være hjemme med barna mens de er små, og som skriver masse om det i sin blogg – hvor hun møter en del motstand for å bl.a. være «bakstreversk, «ikke sette pris på hva kvinner har kjempet for» og «ikke bidra til samfunnet». Dette er etter min mening gamle og utbrukte kommentarer, men som likevel dukker opp som gammelt oppgulp i debatten.

Jeg støtter min kone 100% i hennes valg om å være hjemme med våre barn – og jeg kan ikke tenke meg en bedre start på livet for barna, enn å tilbringe masse tid med det mennesket som elsker det barnet mer enn noe annet menneske.

Vel, litt mer om mine tanker rundt dette kan du lese i intervjuet, som jeg linket til over – og jeg er som sagt veldig interessert i å høre hva dine tanker rundt temaet er og om du har noen kommentarer til intervjuet.

Kjør debatt 🙂

 

Bare timer unna å være 7-barns far!

Da ser det ut til at tiden vi har ventet på, og som jeg har grudd meg litt til, sakte men sikkert begynner å nærme seg. Siden forrige kontroll hos jordmor for to dager siden, har riene blitt kraftigere og kraftigere – og i dag tidlig når jeg våknet, fikk jeg beskjed om at hun har hatt veer siden 04:30.

Den vakre kona mi som jeg er så glad i. Jeg klarer nesten ikke å forstå hvorfor hun vil gå gjennom disse smertene gang på gang. Det vil si, jeg kan jo forstå det, når jeg ser på våre nydelige 6 barn som beriker livene våre så veldig, men den kolossale smerten og påkjenningen som må til for å få ut disse vidundrene!! Jeg vet med meg selv at jeg hadde ikke klart det. Jeg synes det er ille nok å måtte stå på sidelinjen og se smertene rive i henne jeg.

Det er forresten en kommentar jeg av og til hører når jeg nevner at JEG gruer meg til fødselen: «DU gruer deg? Det er jo ikke du som skal føde!» Jeg tenker i mitt stille sinn; «dette er 7. gang vi føder (Og ja, jeg sier vi bevisst, for jeg er med på det jeg og) – og du tror ennå ikke jeg har fått med meg hvem av oss ungen skal ut av?»

Å stå ved siden av den du er aller mest glad i i hele verden, og se henne med så store smerter, og se henne bli så totalt utmattet og sliten og enda så må det jobbes og presses «bare litt til» – det er faktisk ikke bare moro, det er tvert i mot en ganske så stor følelsesmessig påkjenning. Og nå skal vi, kanskje om bare noen timer, gjennom det igjen! For syvende gang. Jeg klarer ikke å unngå å tenke at det kan da umulig være sunt for en kropp å gå gjennom denne enorme påkjenningen så mange ganger, men til det svarer den tøffe kona mi: «Du, jeg er designet til å føde jeg altså!»

Linda, jeg er så utrolig glad i deg og jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å gjøre smerten litt mindre, at jeg kunne si at jeg vet at dette kommer til å gå fort og greit og uten smerter – men slik er det ikke. Eneste jeg kan gjøre er å være ved din side, prøve å trøste og si oppmuntrende ord om hvor fantastisk flink du er og hvor utrolig stolt jeg er av deg, for det er jeg virkelig!

Tenk, om kanskje bare noen timer, holder vi enda et nyfødt lite barn i hendene våre igjen. En som ennå ikke er her, men som kommer til å finne sin plass i familien med en gang. En som vi ikke kommer til å skjønne hvordan det var å leve uten om bare noen uker eller dager…

Jeg tror det blir fint jeg……

 

Rosa lego – fysj!

For de av dere som har fulgt denne bloggen en stund så har dere antagelig forstått at den i all hovedsak «brukes» til å dele mine opplevelser med spennende personligheter jeg møter på jobben bl.a. og konkurranser, eller, for å sette et «label» på det, til underholdning.

Noen ganger hender det at jeg har noe mer på hjertet som jeg har lyst til å dele – og det har jeg nå, so here it goes! Les mer

Happy Valentine!

I dag opplevde jeg noe som, om det ikke akkurat kan sies å være nytt for meg, så bekreftet hendelsen i hvert fall et par ting.

Det hadde seg slik at jeg og kona chattet litt på Facebook, men jeg opplevde at hun svarte så kort og i tillegg ba hun meg om ikke å forstyrre, så jeg tenke «Flate, hva er det hun er sur på meg for nå?»

Jeg var på jobben da dette skjedde og jeg merket at jeg ble så deppa over tanken på at hun var sur på meg – at jeg følte meg helt uvel. Skikkelig dårlig følte jeg meg.

En times tid etter skrev hun til meg på Facebook igjen og jeg skjønte så at det hele hadde bare vært en spøkefull måte fra hennes side og fortelle meg at hun var opptatt på – ikke ulikt måten vi kan tulle med hverandre på til vanlig. Forskjellen var bare at nå fikk jeg det skriftlig og kunne dermed ikke lese kroppsspråket eller ansiktsuttrykket hennes samtidig og dermed misforsto jeg hele greia, og vi fikk oss en god latter etterpå da det ble avklart.

Dette bekreftet to ting for meg:

1. Hvor lett det er å misforstå når man bare ser ordene og ikke samtidig ser personen som sier de, slik at man kan ta med kroppssråk, ansiktsuttrykk og måten det blir sagt på i vurderingen.

2. Hvor utrolig glad jeg er i henne og hvor mye det påvirker meg om hun skulle være misfornøyd og sur på meg.

Jeg er faktisk glad for å kjenne hvor mye det betyr for meg at hun har det bra – og hvor ille jeg følte det var at jeg trodde hun var sur på meg! Så dette er min måte å si «Happy Valentine» til kona mi på og samtidig: «Jeg elsker deg så høyt og vil at du skal ha det bra!«

 

 

 

Nei, nå må det være nok!

Jeg registrerer at det på Facebook florerer et bilde med en påtegnet snakkeboble på og en lengre kommentar under.  Bildet med snakkeboblen forklarer forsåvidt hele poenget bak:

Ja  – du skjønner tegninga, sant?

Bakgrunnen for denne, for de som ikke så på «The Voice – Norges beste stemme» på fredag, var at en kar sto og sang. Yosef, som en av dommerne, trykket slik at stolen ble snudd og han fikk se deltageren som sang, og utbryter da humoristisk «Åh, jeg var sikker på at du var en grisefeit dame!». Denne uttalelsen blir nå forsøkt hauset opp, og poenger som at «Yosef ikke er det spor bedre enn Plumbo» og ikke minst at «han er hyklersk som selv kan komme med ufine kommentarer men ikke ta i mot lignende selv», kommer opp!

For å si hva jeg mener, så er dette så far-fetched at jeg synes det er mer flaut enn noe annet! Det blir for meg et desperat forsøk på å finne noe, hva som helst, man kan ta Yosef for, antagelig som en «hevn» etter oppmerksomheten MadCon fikk i etterkant av «Plumbo-fadesen» under Spellemannpris-utdelingen» for et par uker tilbake, som alle kjenner til.

Jeg så på dette programmet – og jeg kjenner også Yosef, og ja, visst kan han plumpe ut med mer eller mindre gjennomtenkte utsagn – men jeg mener at det skal ikke fryktelig mye godvilje til her for å forstå hva bakgrunnen for Yosefs utsagn faktisk var. Jeg føler meg rimelig sikker på at min tolkning samsvarer med Yosefs intensjon som er som følger:

Det er en kjent sak at svært mange kvinnelige «kraftige» artister også har en «stor» stemme. Yosef mente garantert at den stemmen han hørte på minnet ham on en stor dame («grisefeit») rett og slett fordi stemmen til deltageren var så svinebra!

Jeg mener at Yosef først hadde fått et problem med denne uttalelsen om han faktisk valgte å IKKE trykke og dermed ikke velge denne artisten fordi han trodde det var en grisefeit dame. MEN det gjorde han altså ikke – han trykket fordi han likte det han hørte! Så – hva er egentlig problemet?

Jo – det er ALLTID noen som ønsker å lete etter noe negativt… ALLTID!  Mitt råd er – for alles skyld: slutt med det og opplev verden som et mye koseligere sted!

 

 

Onsdag – en helt vanlig dag for en 6-barnsfar!

Heisann peoples 🙂 (jada, jeg vet det ikke er noe som heter peoples, men jeg hadde bare lyst)

Anyways, i dag har jeg hatt store problemer med å gå normalt. Jeg klarte nemlig å forville meg på TKD-trening igjen i går, etter faktisk ikke ha trent siden høstferien i fjor – og det blir en litt for lang pause kan man si så jeg er LITT støl i dag. MEN slik er det med 6 barn og to jobber, det er vanskelig å få til alt man har lyst til, så jeg får ikke trent så ofte som jeg ønsker.

Så, hvordan ser egentlig en dag ut med en slik storfamilie? Jo, noe sånt som dette:
Dagen starter kl. 06:50 med at iPhone-alarmen spiller sine liflige toner, og da er det bare å karre seg ut av senga så stille som mulig så jeg ikke vekker minsten som fortsatt sover på samme rom som oss. Så går ferden ned i kjelleren hvor normalt 4 barn sover. Jeg skriver «normalt», fordi ofte sover også en til der, eller en mindre. Det vet man aldri. 4 av barna er skolebarn og må derfor uansett lokaliseres og vekkes, for videre å piskes i gang slik at vi rekker å komme oss ut i bilen til 08:45 så vi kan være på veien 08:50. Barna går på en privat skole et godt stykke unna så de kan ikke gå. For å slippe å stå opp enda en time tidligere slik at barna rekker bussen som går kl. 07:00, så kjører jeg de heller. Jeg trenger den søvnen jeg kan få og  det tar ca en halvtime totalt å kjøre dem.

Så er det min tur til å komme meg avgårde. Jeg har ikke god tid etter jeg har kjørt ungene, for jeg er da normalt hjemme igjen til 08:30 og absolutt senest 08:40 må jeg gå til toget for å komme meg til jobben til kl. 10:00. Jeg er heldig som ikke trenger å møte før kl. 10:00 til vanlig – for ellers måtte kona ha vekket alle 6 barna for å kjøre.

På jobben er dagene i grunnen ganske like, men likevel varierte. Før sendingen som starter kl. 13:00 er det forberedelser som inneholder å lese inn enkelte stikk, ordne reklamebrekkene og time de slik at de er like lange i alle byene jeg sender i (Oslo, Stavanger og Trondheim) og ellers finne stoff på nettet om artistene jeg skal spille den dagen. Noen dager får jeg besøk av noen jeg skal intervjue, andre dager ikke.

Sendingen starter kl. 13:00 – så er det bare å spille musikk og prøve å si noe glupt mellom låtene, før det er å kaste seg på 17-toget hjem igjen. Togturen tar ca 50 minutter, så jeg er hjemme igjen noen få minutter over 18.

For en 6-barnsfar er jobbdagen slettes ikke over når jeg kommer hjem fra jobb. Det er alltids noen som ikke er ferdige med leksene sine, to gutter og to jenter trener dessuten TKD hver tirsdag og torsdag og må hentes derfra (de har reist før jeg kommer hjem), eldstejenta har en aktivitet hun skal på hver onsdag, og annenhver onsdag er også de to eldste guttene med og kona er dessuten med på denne aktiviteten hver onsdag, så i dag har jeg vært alene med 4 barn. Om jeg rekker, og alle barna har fått gjort sine lekser og det ikke er fullstendig kaos hjemme, så kan jeg også trene TKD som skjer umiddelbart etter treningene til barna, dvs. tirs- og onsdag fra 19:30 til 21:00. Noen ganger så lar vi ungene sitte i oppholdsrommet i klubben hvor de kan slappe av å se på at jeg trener og spille DS osv. mens andre ganger må kona kjøre meg for å ta med barna tilbake for så og hente meg igjen når jeg er ferdig på trening. Det blir m.a.o ganske mye kjøring siden vi bare har en bil.

Normalt hjemme hos oss har de andre spist middag før jeg kommer hjem, ettersom jeg er så sent hjemme og noen av barna, noen av dagene, har reist til aktiviteter før jeg er hjemme. Det er den største ulempen med jobbtiden min.

Ofte har jeg også oppdrag i firmaet mitt, som gjør at jeg murer meg inne i studioet mitt og voicer.

Så er det leggingen da. Med 6 barn i alle mulige ulike aldre, så sier det seg sikkert selv at det ikke er gjort på 1 – 2 – 3, og det er helt riktig, det tar en del tid. Vi pleier å starte rundt kl. 19:00 med minsten, og så går det slag i slag med legging gjerne frem til nærmere kl. 22:00, og noen ganger lenger enn det også. Det kommer spesielt mye ann på hvordan humøret er på den mellomste jenta som er staere enn et esel og mer viljesterk enn en elefant! Dette kan være en prøvelse for en stakkar noen ganger må jeg innrømme, men jeg har lært meg med tiden å prøve å nyte denne tiden på kvelden og prøve å bruke den til one-on-one kvalitetstid ved å lese en bok med en eller et par av dem osv.

Når barna så omsider er i seng så er det i grunnen ikke stort mer igjen av dagen. Da blir det å roe seg ned før man skal i seng selv – men EN dag i uken har vi gjerne en TV-date. Vi digger nemlig «The Mentalist» og takk og pris for Canal Digitals PVR-boks som gjør at vi får tatt det opp og sett på det en kveld vi har tid! Det er faktisk stort sett bare en til toppen to kvelder vi rekker å se TV og det er den kvelden vi får sett «The Mentalist» og gjerne noe på fredagskvelden.

Det skal sies at jeg tror nok ikke alt dette hadde vært mulig om det ikke var for at jeg har en superwoman til kone, som er hjemmeværende og har full kontroll på alt som skal skje og hvor ting er – for det har nemlig ikke jeg, men det kommer det mer om i et senere innlegg merker jeg.

Hektisk, definitivt! Men jeg kan jo ikke akkurat nekte for at når dette synet møter meg på kvelden – så kjenner jeg at jeg er ganske så fornøyd og lykkelig tross alt!

 

 

Sluker vi saker i media rått?

På fredag ble det på Nettavisen lagt ut en artikkel om Mitt Romney – som i øyeblikket jobber iherdig med å bli valgt som republikanernes presidentkandidat. I øyeblikket ligger han godt an til å bli valgt også.

Det er en kjent sak at Mitt Romney for det første er mormon – like kjent som at det å stille som kandidat medfører at du blir skyteskive for de som IKKE ønsker at det skal gå veien. Vel, tilbake til artikkelen som hadde overskriften: «Gud godtar ikke alenemødre«.

For det første inneholder artikkelen en del «fakta» som ikke stemmer overens med mormonenes tro, noe som naturligvis for den gjengse «ikke spesielt interesserte» ikke er opplagt, men som sterkt tilsier at det som påstås neppe er sant. Som f.eks. at Romney som biskop skal ha fortalt denne gravide alenemoren «at hun vil bli bannlyst om hun ikke adopterer bort barnet». (Bannlyst er forøvrig forfatteren av «nyheten» sin dårlige oversettelse fra den opprinnelige engelske avisartikkelen, hvor det står «excommunicated» som betyr at vedkommende blir utmeldt, som er en sanksjon som kan benyttes, akkurat som i f.eks. et fotballag om noen utviser en oppførsel som ikke er forenelig med lagets fastsatte rammer.) Det er heller ikke forenelig med mormonenes doktrine å bli utmeldt på bakgrunn av at du er alenemor.

For det andre tok jeg en titt på kommentarene under, og ser da holdningen til mange av de som kommenterer, hvor de tilsynelatende rått sluker artikkelen i sin helhet og veldig enkelt avfeier både Mitt Romney som henholdsvis «klovn» og «ikke normal» – samt religion som sådan som bare tull. Dette må jo folk naturligvis få lov til å mene – men det får meg til å tenke på hvor lett vi lar våre meninger og holdninger bli «styrt» av media, som opplagt ikke legger frem alle fakta, eller kanskje ikke fakta i det hele tatt i alle saker. Det burde vi nok være litt forsiktige med tenker jeg, men jeg må jo bare innrømme at det samme nok skjer meg også.

Ellers leser jeg også at veldig mange er ekstremt negative til religion, i hvert fall gir de uttrykk for det – og det får meg til lure på hvorfor? Som jeg skrev i mitt forrige innlegg så er jeg kristen – kan virkelig det i seg selv provosere? I så fall, hvorfor det? Jeg har ikke valgt å være kristen fordi, som mange ofte påstår, at jeg er så redd for alternativet – typ, skremt av at «døden er den endelige stoppen på vår tilværelse» osv. men fordi jeg rett og slett føler og tror at det faktisk er sant. Jeg tror virkelig på det og er veldig fornøyd med det –  er ikke det greit da? Skulle jeg velge å være like negative til de som velger å ikke tro? Jeg synes da ikke det?!?!

Men – for å ta vedkommende avbildedes kommentators egne ord og bruke det i den ytterste betydning, så er det vel kanskje mer tragisk for de som ikke tror – om det faktisk skulle vise seg at det var sant likevel, eller?

 

 

Dette er meg!

Jeg har tenkt litt – og siden det ikke er så ofte det hender – må jeg passe på å få det ut når det først skjer. Det jeg har tenkt på er det faktum at bloggen min faktisk nesten ikke har dreid seg om meg i det hele tatt – men mer om de menneskene jeg møter i min jobb på The Voice og lignende. Jeg kommer nok til å fortsette å blogge om det også, ettersom det tross alt er en stor del av min hverdag – men en enda større del av min hverdag er faktisk det som foregår i livet mitt FØR og ETTER jobben – nemlig familien min.

For deg som har lest denne bloggen tidligere – så går jeg ut i fra at du har fått med deg at jeg har en familie i heimen, bestående av kone og barn. Jeg er lykkelig gift på det 15. året i år (til sommeren) – og er storfornøyd med det. I løpet av disse årene har vi tatt i mot 6 barn, som nå er i alderen fra 2 til 13 år, så de fleste aldrene i mellom er representert.

Nå vet jeg hva du tenker: – What, 6 barn?? Med samme dame? Det er nemlig standardspørsmålet jeg bortimot alltid får når jeg nevner hvor mange barn jeg har. Og ja, det er med samme dame, og ingen av barna kom til verden før vi hadde giftet oss heller. Slik ville vi ha det – og slik ble det.

– Men hvorfor så mange barn? Tilhører du noen sekt eller noe eller, som tvinger deg til å få så mange barn, pleier å være oppfølgingsspørsmålet. Til det svarer jeg: hvorfor skulle vi ikke få så mange barn? Det er jo så utrolig gøy og.. ja.. spennende! Og nei, vi tilhører ingen sekt som tvinger oss til noe som helst. Vi er kristne, ja, OG vi bestemmer i aller høyeste grad selv om vi vil ha mange barn eller ikke – tro for all del ikke noe annet, og vi har altså ønsket å få mange barn. Riktignok tilhører vi en tro som har stort fokus på familien – heldigvis – så at det har påvirket ønsket om hvor mange barn vi vil ha, ser jeg naturligvis ikke bort i fra.

Så, når jeg skriver, noe humoristisk naturligvis, «The Glamorous Life» på headeren, så er det ikke alle kjendisene jeg møter på jobben jeg tenker på, eller hvor kult det er å jobbe  som voiceover som jeg gjør ved siden av (selv om det virkelig ER kult) – men derimot den store familien min, som jeg er så stolt over og som beriker livet mitt veldig!

Så, hei på deg –  der har du meg!