Thea Oskarsen på besøk!

På tirsdag fikk jeg besøk av Thea Oskarsen. Sier ikke navnet deg noe sier du? Joda, du så henne jo på tidenes slakteaudition på X-Factor 2009:

Ouch!! Spør du meg så er det jo helt utrolig gjort av en jente på bare 15 år og i det hele tatt klare å levere noe som helst etter en slik nedsabling – Kudos Thea!

Uansett – X-Factory er historie og et tilbakelagt stadium for Thea nå som har blitt 18 år siden sist og som etter sin opptreden på X-Factor nektet å gi opp og faktisk nå har oppnådd over 1.3 millioner views på sine youtube-videoer!

Det var veldig hyggelig å ha Thea på besøk og dessuten luktet hun noe alldeles nydelig!!! MEN jeg vil gjerne få oppklare en ting. Thea skriver nemlig på sin blogg hennes versjon av hva hun mener skjedde – men her er sannheten: Jeg ble nemlig til slutt så lei av alt maset hennes om at jeg skulle spille den nye singelen hennes «One Of a Kind» at jeg til slutt bare måtte si fra:

Jeg fikk bolle med sjokoladebiter og Thea fikk låta si spilt på radioen – så da ble alle fornøyde til slutt.

Her er forresten en liten snutt av Theas nye single «One Of a Kind»  som fort KAN komme til å bli en aldri så liten hit (jeg måtte love å legge den ut ettersom jeg fikk bolle av henne.. ) så, here it goes:

Hva tror du? Blir det hit for Thea dette her? Og har du Daisy fra Marc Jacobs? Hvis ikke – løp og kjøp – den er supernajs! (Ikke reklame – bare min mening, så det så!)

 

Ja, jeg lever fortsatt altså!!

Jada, jeg vet det – det har vært få ord fra meg på bloggen denne sommeren, men har man ferie så har man ferie – sant? MEN – nå kommer det til å ta seg opp igjen på bloggen, that´s a promise!

I dag hadde jeg første arbeidsdag etter ferien – og har nå fått gått gjennom noen av bildene fra sommerferien, som i år ble på hele 5 uker (kunne gjerne vært 5 måneder for min del) – så jeg tenkte å gi deg et lite innsyn i noe av hva sommeren min har bestått av.

Av alle ting var jeg på «Allsang på Grensen«, ikke bare en, men to ganger. Det er faktisk overraskende koselig å være der, spesielt når flere av mine gode venner står på scenen:

Det har jo vært noen solskinnsdager – og de ble behørig tilbragt på stranda samt en tur til Bø Sommarland:

Jeg fikk en håndfull billetter (som jo må til for å få inn hele familien) til både Bø Sommarland og Tusenfryd av jobben, og de måtte jo brukes:

Som du sikkert har fått med deg var jeg flink å slanke meg før ferien og gikk ned 8 kg. på et par måneder. Jeg har på ingen måte vært flink med maten i løpet av ferien – eller jo, kanskje litt:

Men, på tross av hva jeg vil kalle «enorme» utskeielser på matfronten har jeg faktisk ikke gått opp mer enn kanskje en halvkilo på disse 5 ukene – og hvordan det ikke har blitt mer forstår ikke jeg – men jeg klager ikke altså!

Mye tyder på at sommeren 2011 er over, og vi får bare forberede oss til høst og vinter igjen, det er jo tross alt bare drøye 4 måneder igjen til jul vet du!

 

Har du hatt en fin sommer?

 

 

 

Bilder fra en sterk og rørende virkelighet!

Så mye flott har blitt sagt og skrevet i etterkant av terroren i Oslo og Utøya for snart en uke siden at jeg skal ikke forsøke å overgå noe av det du allerede har lest eller hørt. Derfor vil jeg bare kort si følgende:

Denne tragedien har rammet hele Norge og den har gjort inntrykk på oss alle. Vi har alle sammen følt noe. De aller fleste har nok følt på det meste av hva vårt følelsesregister kan spille på, sinne, frustrasjon, redsel, sorg og noen har sågar følt på hat og ønske om hevn. Heldigvis har vi gode ledere her i dette landet, som virkelig har bestått denne prøven og er, helt på sin plass, blitt lagt merke til og kommentert verden over. Ikke bare våre ledere, men oss alle som et folk. Et folk som har vist verden, for kanskje første gang i historien, at det onde faktisk ikke bare kan, men BØR og MÅ møtes med det gode. Vi som et folk har ikke skreket etter hevn, vi har derimot sagt at vi lar oss ikke knekke av ondskapen. Vi har vist at vi heller møter det onde med et enda sterkere samhold, med et fornyet og sterkere ønske om å ta vare på hverandre og demokratiet og den friheten vi faktisk nyter i vårt nydelige land.

Å gå rundt i Oslo, nå snart en uke etter den forferdelige tragedien, er som å gå i en by fylt av kjærlighet og omtanke. På nærmest hvert gatehjørne ligger det roser, lys, kort og små brev som viser at noen bryr seg og føler med ofrene og de pårørende.

Som nevnt er det så mye bra som har blitt sagt og skrevet om terroren allerede, og AUF-lederen Eskil Pedersen sa det veldig fint på minnesmarkeringen tidligere denne uken «Han tok noen av de vakreste rosene, men han kan ikke stanse våren!»

Jeg tok med meg min 11 år gamle sønn Julian, som er en del av denne våren som AUF-lederen nevnte i sin tale, til Oslo på tirsdag for å vise ham blomsterhavet som er et symbol på hvordan vi som et folk velger å reagere mot terrorhandlingene – og det gjorde inntrykk!

Det gjorde også et stort inntrykk å se den store mengden med medier møtt opp ved domkirken i Oslo foran det enorme blomsterhavet hvor de gjorde live innslag til hele verden.

Vi tittet også på det vi fikk se av de massive ødeleggelsene p.gr.a bombingen ved regjeringskvartalet, hvor 8 liv gikk tapt.

Det ble en stille tur til hovedstaden vår denne gangen. En tur som viste noe av det grusomme resultatet av terroren – men også det gode i oss i form av omtanke og varme som vi viser for hverandre nå mer enn noen gang. Og godt er det – for vi trenger det… alle sammen!

 

 

 

 

Ser du noe galt?

I går tok jeg som nevnt med minsten og min nye venn Nikon ut på en liten gåtur for å få tankene på noe litt annet enn tragedien i Oslo og Utøya.

Dette er minsten min med sin «lille» hest som han er HELT avhengig av..

Vi bor ganske landlig til så det er mye fin natur og se på når vi er ute og tråkker:

Her er noen flere bilder, så kan du se om du ser noe galt på noen av dem:

Vakkert ikke sant? Disse bildene er tatt med bare noen få meters mellomrom.

Som kjent så verken røyker eller drikker jeg – så jeg er kanskje noe over gjennomsnittlig lite begeistret for «etterlatenskapene» fra disse tingene, men jeg klarer virkelig ikke å skjønne hvordan noen synes det er greit å kaste fra seg sneiper og røykesker i naturen?!?! Faktisk provoserer det meg ganske kraftig! Det er like provoserende som å f.eks stå å vente på toget med en røyker rett ved siden av og jeg selvfølgelig får røyken rett i fjeset.. grrrrrr… «Ja, men ute må vi da få røyke hvor vi vil?» hører jeg de sier…. «Ja, men ute må vel jeg få kunne trekke frisk luft hvor jeg vil – eller?» Jeg husker da jeg bodde i en leilighet i 3 etasje tidligere, og naboen under røyket inne i leiligheten sin. Om sommeren var det kjempevarmt og jeg måtte ha vinduene oppe – og du kan sikkert tenke deg med hvilket resultat? Jess da, røykstank i hele leiligheten min. Deilig det!

Hva synes du om at røykerne kaster fra seg sneiper og esker i naturen? Hva synes du om røyk i det hele tatt? Burde man få røyke hvor man vil så lenge det skjer ute?

Tid for refleksjon….

Etter gårsdagens grusomme hendelser i Oslo gjør man seg mange tanker og refleksjoner.

Jeg tok minstemann i barnevogna og kameraet mitt og gikk en tur for å samle tankene og følelsene jeg kjenner på nå i etterkant av denne forferdelige handlingen som ord er alt for fattige til å beskrive.

Jeg kan ikke føle den sorg de etterlatte må føle i denne stund, fedre og mødre som har mistet et eller flere barn, søsken som har mistet en bror eller søster osv. men som far og bror kan jeg forstå og vise min medfølelse.

Det jeg derimot ikke kan forstå og som jeg finner helt ubegripelig er hvordan noen kan klare å få seg til å gjøre noe slikt.

Men en ting har jeg lyst til å si. Jeg har sett at flere har laget såkalte anti-fan sider og diverse hat-sider viet til drapsmannen. Disse sidene mener jeg kun er med på å spre mer ondskap. Selv om det er forståelig og helt naturlig å føle sinne og ja, til og med hat mot denne mannen så tenker jeg følgende:

«Det eneste som kan overvinne ondskap er det motsatte, nemlig kjærlighet!«

 

Her er noen bilder jeg tok på min lille gåtur som jeg føler passer til denne dagen. Håper du liker dem.

Jeg synes bildene taler for seg selv, men jeg vil gjerne forklare hvorfor det nederste bildet av den gule blomsten er der. Da jeg gikk denne turen var jeg opptatt av å finne noe som kan symbolisere håpet også, ikke bare det tragiske og vonde. Da jeg så denne blomsten og den deilige gulfargen tenkte jeg på håp og liv.

Dette er min hyllest til alle de som helt uforskyldt har blitt revet bort fra oss og til de etterlatte.