Kvinner – likestilling osv….

Etter å ha lest Sofsens seneste blogginnlegg «Boys and girls and all that shit» ble jeg inspirert til å skrive ned noen av mine tanker omkring det samme emnet. Jeg hadde først tenkt å skrive det som en kommentar på hennes blogg – men da det ble så langt og da jeg også til tider går litt på siden av hennes opprinnelige innlegg – poster jeg det heller som et eget innlegg her på min blogg. Jeg håper du finner det interessant nok til å lese gjennom.

Først: jeg tror på enkeltindividet, uavhengig av kjønn, og at hver og en selv skal få «velge» hvordan han/hun vil reagere på forskjellig typer stimuli/situasjoner – noe jeg tror de aller fleste av oss gjør både med bakgrunn i hva vi har lært hjemmefra (normer og verdier osv) men også ut fra hvilket kjønn vi er.

Jeg tror ikke det er så enkelt som å si at forskjeller på kvinner og menn, jenter og gutter utelukkende skyldes sosial arv og forventninger i samfunnet (og jeg mener ikke med dette at Sofsen hevder det i sitt innlegg heller). Her et eksempel som kan beskrive litt hva jeg mener:

Jeg og min kone har 6 barn, 3 av hvert kjønn. Den ene jenta vår er rene stereotypien på jente. Hun elsker rosa kjoler, leker med dukker som Barbie osv og er i det hele tatt en søt og sart sjel. Vi har også en annen jente og hun er stikk motsatt. Hun er røff og tøff i stil og oppførsel, bryr seg overhodet ikke om å pynte seg, i hvert fall ikke i rosa klær, spiller heller TV-spill med gutta enn å leke med dukker osv. Begge disse jentene har de samme foreldrene, samme oppvekst i samme miljø men kan nesten kalles stereotypier på hvert av kjønnene enda de begge er jenter. De har altså sine individuelle forskjeller basert på sin personlighet og i dette tilfellet ikke på kjønn.

Når det er sagt så mener jeg at det ER forskjell på kvinner og menn. Jeg er en forkjemper for det jeg kaller «kvinnelige verdier» eller «Kvinnelige evner» om du vil. Nå skal det sies at det ikke bare er jeg som kaller det «kvinnelige verdier» – noe som igjen burde kunne være med på å legitimere at det ikke nødvendigvis er så tilfeldig at det kalles nettopp «kvinnelige verdier». Kvinnelige verdier er omsorg, kjærlighet og sympati – evner jeg opplever at kvinner har som oftest i langt større grad enn menn.

Jeg har møtt og møter mange kvinner i arbeidslivet, både som sjefer og kolleger. Det jeg mener å oppleve er at veldig mange kvinner, spesielt så fort de stiger i gradene, i større og større grad «blir menn». Jeg føler rett og slett at disse tidligere omtalte kvinnelige verdiene blir borte, av og til i en slik grad at jeg til tider har vanskeligheter med å se de for meg som mødre.

Jeg har en teori om hvorfor dette skjer. Jeg tror det er fordi at disse verdiene jeg mener kvinnene naturlig har i seg, ikke er etterspurt i arbeidslivet, og at kvinner derfor tenderer til å, ubevisst eller ikke, etterligne menn og derfor blir eller i hvert fall oppfører seg som menn (og til tider mer menn enn mennene selv). M.a.o: i den grad dette faktisk er tilfelle så adapterer disse kvinnene det synet samfunnet har på personer som innehar forskjellige oppgaver i et hierarki og hvordan disse «bør» oppføre seg og i det hele tatt være.

Oi – en brannfakkel i likestillingskampen?!?! Mener undertegnede at kvinner IKKE skal ut i jobb? Dette må forklares:

Jeg er av den oppfatning at kvinner er kvinner med alt det flotte det innebærer av en grunn, og at menn er menn med alt det flotte det innebærer av en grunn. Jeg mener at kjønnene er ulike, og at det slettes ikke er noe galt i det, men at det tvert i mot er en velsignelse og slettes ikke tilfeldig. Jeg mener at kvinner er langt bedre mødre enn menn og menn langt bedre fedre enn kvinner. «Men jeg vet om en mann som er en helt udugelig far» kan noen finne på å si – og ønsker med dette å diskvalifisere mitt utsagn, men gjør de det? Nei! Hvorfor? Fordi vi er alle individer og gjør individuelle valg, men dette forandrer ikke personens naturlige iboende potensial som jeg mener bl.a. baserer seg på kjønn!

Jeg er oppvokst med en hjemmeværende mor og gift med en hjemmeværende mor, og med fare for å virke diskrimenerende er jeg veldig takknemlig for disses valg. Selv om dette blir en annen diskusjon så vet jeg ingen som kan ta så godt vare på og gi så mye kjærlighet og omtanke, som jeg mener er barns viktigste behov, for våre 6 barn enn barnas mor. Jeg mener altså at en kvinnes naturlige rolle er å være mor – og at ingen gjør dette bedre enn nettopp en mor. Dessverre er det slik igjen at dette er er en rolle som ikke tildeles særlig stor grad av anseelse i dagens samfunn.

En perfekt likestilling for meg ville derfor ikke bare vært det selvfølgelige: at kvinner og menn skal få lik lønn for likt arbeide, MEN at kvinners naturlige evner og naturlige oppgave på ingen måte burde stå tilbake for mannens! De er begge nødvendige og de trengs, på hver sin måte. Hvorfor tukle det til med å «etterligne» det andre kjønn? Det må jo bare bli feil det!

Jeg vil avslutte innlegget med å sitere politikeren Inge Lønning som i et foredrag uttalte noe sånt som «Til kamp for puppen!» – som på ingen måte var ment som et forsinket bidrag til å få kvinnene til å kaste BH´en – men tvert i mot at kvinnene skulle bevare sin kvinnelighet!

Nå er jeg er veldig interessert i å høre ditt syn!


bloglovin

5 svar på “Kvinner – likestilling osv….

  1. Veldig fint Dan Richard. Jeg har selv en gutt og en jente, begge to sterotyper for hvert sitt kjønn og det så til de grader også. Jeg tror det er viktig at vi som er foreldre ikke går inn og begynner å diktere samvittigheten til barna, men heller legger forholdene til rette for hvert enkelt barn slik at de kan utvikle seg selv og og sine talenter og evner til å bli den de egentlig er på sitt aller beste. Å begynne å fortelle barna at de ikke er bra nok fordi likner for mye på en gutt eller en jente er i beste fall undertrykkende og i verste fall å frarøve et barn den kjærlighet og respekt det fortjener som ditt eget barn.

  2. Må innrømme at jeg satt litt å småflirte av hele bloggposten, Dag. Hadde du vokst opp i en familie hvor begge foreldre jobbet, og hvor mor var «motor» i hele familien hadde du nok ikke skrevet det samme. Og jeg for min del hadde nok klikka …hvis det hadde vært mamma som hadde vært hjemme hele tiden. 😉 Veldig mange av de beste opplevelsene jeg har fra barndommen er sammen med pappa på dagtid (foreldrene mine jobbet skift begge to).

    At en av foreldrene burde fått mulighet til å være mer sammen med ungene er jeg helt enig i. Men det kommer helt ann på hva slags personlighet personen er ikke kjønn IMO. Hjemme hos oss tror jeg nok jeg hadde passet bedre som «husfar» enn samboeren min hadde passet som husmor.

  3. Flott innlegg, Dan! 🙂 Godt eksempel med døtrene dine; de har fått samme oppvekst, men er forskjellige individer. Men hei… Tenk på de som vokser opp med to fedre, da. Kan ikke en mann inneha «morsrollen»? Jeg tror som sagt på det individuelle, og jeg tror ens verdier formes ut i fra hvem vi ER, hvem vi møter på, men også hva vi har lært. Hva gjelder sistnevnte, kan vi selvfølgelig bli lært opp til mye ut ifra hvilket kjønn vi er. Der tror jeg vi skal løsrive oss. Jeg tror ikke vi trenger å kategorisere hva som evt er jentete og guttete. Jeg vet om mange menn som har mer fremtredende «kvinnelige» egenskaper enn andre kvinner jeg har møtt. Hvorfor må det da settes merkelapp? Kan man ikke heller si at «Jon» er en varm person – ikke at «Jon» har typiske «kvinnelige» egenskaper? Ja, det ble så klart veldig satt på spissen, men jeg tror du skjønner hva jeg mener. 🙂

    Fortsatt god bedring!

  4. Forresten! Veldig bra innspill fra Terje og Nils. Jeg blir så glad når jeg leser at menn også beveger seg vekk fra de klassiske kjønnsrollene. Det kommer an på hvem man ER, uavhengig av kjønn.

  5. Hei du!

    Vi ble bare en kjapp tur innom Jill og gjorde et heiarop:p Hadde vært fett å være med på livesendingene din da, men sånt skjer. Du får invitere en annen gang! Jeg er med hvertfall:)

Legg inn en kommentar