Sluker vi saker i media rått?

På fredag ble det på Nettavisen lagt ut en artikkel om Mitt Romney – som i øyeblikket jobber iherdig med å bli valgt som republikanernes presidentkandidat. I øyeblikket ligger han godt an til å bli valgt også.

Det er en kjent sak at Mitt Romney for det første er mormon – like kjent som at det å stille som kandidat medfører at du blir skyteskive for de som IKKE ønsker at det skal gå veien. Vel, tilbake til artikkelen som hadde overskriften: «Gud godtar ikke alenemødre«.

For det første inneholder artikkelen en del «fakta» som ikke stemmer overens med mormonenes tro, noe som naturligvis for den gjengse «ikke spesielt interesserte» ikke er opplagt, men som sterkt tilsier at det som påstås neppe er sant. Som f.eks. at Romney som biskop skal ha fortalt denne gravide alenemoren «at hun vil bli bannlyst om hun ikke adopterer bort barnet». (Bannlyst er forøvrig forfatteren av «nyheten» sin dårlige oversettelse fra den opprinnelige engelske avisartikkelen, hvor det står «excommunicated» som betyr at vedkommende blir utmeldt, som er en sanksjon som kan benyttes, akkurat som i f.eks. et fotballag om noen utviser en oppførsel som ikke er forenelig med lagets fastsatte rammer.) Det er heller ikke forenelig med mormonenes doktrine å bli utmeldt på bakgrunn av at du er alenemor.

For det andre tok jeg en titt på kommentarene under, og ser da holdningen til mange av de som kommenterer, hvor de tilsynelatende rått sluker artikkelen i sin helhet og veldig enkelt avfeier både Mitt Romney som henholdsvis «klovn» og «ikke normal» – samt religion som sådan som bare tull. Dette må jo folk naturligvis få lov til å mene – men det får meg til å tenke på hvor lett vi lar våre meninger og holdninger bli «styrt» av media, som opplagt ikke legger frem alle fakta, eller kanskje ikke fakta i det hele tatt i alle saker. Det burde vi nok være litt forsiktige med tenker jeg, men jeg må jo bare innrømme at det samme nok skjer meg også.

Ellers leser jeg også at veldig mange er ekstremt negative til religion, i hvert fall gir de uttrykk for det – og det får meg til lure på hvorfor? Som jeg skrev i mitt forrige innlegg så er jeg kristen – kan virkelig det i seg selv provosere? I så fall, hvorfor det? Jeg har ikke valgt å være kristen fordi, som mange ofte påstår, at jeg er så redd for alternativet – typ, skremt av at «døden er den endelige stoppen på vår tilværelse» osv. men fordi jeg rett og slett føler og tror at det faktisk er sant. Jeg tror virkelig på det og er veldig fornøyd med det –  er ikke det greit da? Skulle jeg velge å være like negative til de som velger å ikke tro? Jeg synes da ikke det?!?!

Men – for å ta vedkommende avbildedes kommentators egne ord og bruke det i den ytterste betydning, så er det vel kanskje mer tragisk for de som ikke tror – om det faktisk skulle vise seg at det var sant likevel, eller?